Hodejegere og hodet på rett plass

Yirdfast skriver.

Dro med 25 viltre unger på Hodejeger-utstillingen på zoologisk museum. Rare dyr og hvorfor de har blitt som de har blitt kommer nok alltid til å fenge barn, og de satt som fjetret gjennom et langt foredrag. Det var spesielt spennende å se hvordan man utstopper dyr.

Tre bøker ble med hjem: To barnebøker som to små forskerspirer skal få ved en passende anledning, og et oppslagsverk om medisinplanter. Denne hedningen liker å bruke nyttevekster fra skog og mark, både til matauk og gjerne til helbred. En hel del informasjon om folkemedisin, magi, vibrasjonsmedisin og homeopati hadde også fått plass, det var interessant å lese om de ulike plantenes plass i disse tankesettene også.

Skrevet av en av mine store helter

Men hvorfor er gorillaen tegnet nærmere mennesket enn sjimpansen?

Kan nesten ikke vokse opp i dette landet uten å vite litt om gullet under havet.

 

Ikke helt tilfeldig valgt oppslag. Det sto nesten fire sider om ask.

Hun steilet derimot kraftig over denne passasjen:

«Mer enn 200 år med kliniske erfaringer med behandling av både mennesker og dyr, ofte med svært gode resultater, og den store utbredelsen som homeopatisk behandling har i mange land, burde være nok til å overbevise selv den mest innbitte skeptiker om at homeopati er en behandlingsform som virker.»

 

Ordet klinisk antyder at det er snakk om forskningsresultater. Som kjent har homeopatisk behandling ikke vist signifikant effekt i et eneste klinisk studie. Jeg ble veldig overrasket over å finne påstander som ikke forholder seg til virkeligheten, i en bok fra en bauta som naturhistorisk museum.

 

Det går an å være spirituell og skeptiker samtidig. Jeg tråkker med glede og iver opp nye stier i ukjent terreng, og utforsker gjerne sfærer som ikke kan telles og måles. Men da er jeg fullstendig klar over at jeg er i et helt annet domene enn det allmenngyldige og at mine opplevelser ikke nødvendigvis stemmer for andre enn meg, og jeg prøver i HVERT FALL ikke å late som om det er vitenskap. Jeg kan gjerne lese om, prøve og gjøre meg opp en egen mening om teknikker og behandlingsformer med forklaringsmodeller som ikke kan dokumenteres på tradisjonelt vis, men ingen skal fortelle meg at noe har gode kliniske resultater når det ikke stemmer! Hvis jeg ikke visste bedre, kunne jeg lett blitt ledet til å tro at homeopati var like allmenngyldig som vanlig medisin.

 

Forstå meg rett, jeg har prøvd homeopatiske produkter og vet at de i seg selv er fullstendig harmløse. Hun som behandlet meg mente sogar at det virket, selv merket jeg strengt tatt ikke forskjell, men jeg vet jo ikke hvor lang tid det hadde tatt å bli frisk av meg selv.

Museet har ikke svart på mailen jeg sendte om dette, jeg antar at de har mer enn nok med å håndtere mediepresset rundt romfolk i parken.

Besøk på Borrehaugene

Av SiljeValkyrie

Jeg kaster meg frempå og snapper herved første normale innlegg i dette glimrende blogginitiativet unnfanget på årets Ting.
I går lekte jeg turguide for et par langveisfarende hedninger som gjerne ville se Borrehaugene og den nye gildehallen.

Vi fikk tilogmed sniktittet inn i hallen der håndverkerne holdt på!

Uheldigvis hang helgens møkkavær igjen, så etter en runde for å se på hallen var vi så kalde og våte at vi kastet oss inn på kafeen på Midgard historiske senter der deres gratis påfyll av kaffe ble grovt utnyttet.
Det ble mye skravling mens vi beundret haugene gjennom regnpiskede ruter. Gjestene tok seg en runde på senteret, mens jeg plyndret museumsbutikkens bokhyller.
Det ble følgende lesestoff på meg:

Spor av vikingenes sanger: Et emne jeg interesserer meg for, trass i mine heller underutviklede musikalske evner. Jeg brukte kvelden til å lese musikkvitenskap om terser og kvinter som gikk langt over hodet på meg, men også teorier om tostemt sang, harper, lyrer og magnushymnen som var litt mer begripelig.

Kroppen som lerret er et lite hefte om tatoveringshistorie, som jeg leita etter da jeg var i en fjesbokdiskusjon om tatovering for en stund tilbake. Greit å ha faglitteraturen på plass for fremtidige diskusjoner og kunne sable ned ukunnskap og fjas med fakta.

Levende Historie nr. 3 2013 har kristningen av Norge som tema. Overskriften: Healing og Engleskoler, den nye hedendommen, var nok kanskje det som fikk meg til å kjøpe bladet. Påstanden om at hedendommen er tilbake kan jeg ikke nekte for, men hva dette har med engleskolen har jeg vanskelig for å se. Professor i Idéhistorie Jan-Erik Ebbestad Hansen forklaring var heller ikke overbevisende.

Et lite spørsmål med stor betydning

Det er ingen andre enn meg selv som kan ta ansvar for mine handlinger. Det gjelder i alle sammenhenger der jeg møter andre mennesker. Jeg har et ansvar for å oppføre meg på en slik måte at jeg ikke skader andre eller i verste fall forvolder noens død. Dette gjelder ikke minst i trafikken. De siste 12 månedene mistet 138 personer livet i trafikken. Heldigvis ser man en nedgang så langt i 2013, i følge Statens vegvesen.

For å bidra til at antallet trafikkdrepte holdes nede kan jeg gjøre noen små tiltak for meg selv. Det jeg allerede gjør er å ha en nulltoleranse for ruspåvirket kjøring både for meg og andre jeg måtte sitte på med, jeg sørger for at alle i bilen er sikret med belte og eventuelle barnestoler, samt at jeg gjør mitt beste for å være våken, opplagt og uthvilt når jeg selv skal kjøre. Det jeg ser på som en utfordring er å holde fartsgrensen. Når jeg har andre i bilen streber jeg etter å holde en lovlig og ansvarlig fart etter skilting og forhold. Når jeg er alene i bilen hender det at jeg kjører en del over fartsgrensen, og jeg nyter det! Spesielt er landeveier tiltrekkende for rask kjøring, selv om jeg vet at det kan komme både dyr og traktorer overraskende på. Den siste fartskampanjen fra Statens vegvesen og Politiet gir meg frysninger og en klump i halsen. Det kunne vært min familie som ble drept på grunn av meg. Det kunne vært et barn som kom ut i veien og ble drept av meg. Fordi jeg liker å kjøre fort når jeg har muligheten. Det er et ansvar jeg ikke ville kunne leve med.

Hvilken side av fartsgrensen er du på, er et lite spørsmål med stor betydning for deg og dine omgivelser.

Filmen har vunnet førsteprisen under Global Road Safety Film Festival i Paris.

Kaller alle rosahedninger!

Rosahedningen er ikke én person.

Det er ikke lett å definere en slik mangfoldig gruppe av mennesker, likevel forsøker jeg: Rosahedningen beveger seg langs hele spennet mellom alle bekvemmeligheter 2013 har å by på i den ene enden, og fullstendig analog symbiose med vidda, havet, skauen, fjæra, enga og leirbålet i den andre.

Rosahedninger fins i alle farger, men har til felles at de prøver så godt de kan å stå for det de gjør, møte sine medskapninger med den samme respekt som de selv forventer å møte, hedre raust de som hedres bør, og ta oppriktig ansvar hvis de skulle komme til å plumpe i salaten.

Rosahedningen er glad i ordkunst, uttrykksfulle nyord og ser språket som et organisk kontinuum i evig utvikling, med blogg som en av flere kanaler for illustrert høyttenking, fint til sitt bruk.

Denne rosahedningen logger ut, og utfordrer med dette alle som kjenner seg igjen i beskrivelsene over til å grave fram sin indre rosahedning, krote ned en epistel om noe som opptar dem i øyeblikket, og lime inn i kommentarfeltet så vil det bli til en post. Det trenger slett ikke være rosa. Sammen skaper vi et levende medium, hvis tiden er riktig og bare så lenge vi har glede av det.